Historie
I møte i kommunestyret i Bærum 06.12.1979 ble følgende forslag fremmet av representanten Johan Lund: ”Bærum kommune inviterer til et informasjonsmøte med representanter for alle 
kvinneorganisasjoner i kommunen for å få i stand en diskusjon om krisetelefon. Til møtet bør også representanter for krisetelefonen i Oslo inviteres for å informere om erfaringer de har hatt i løpet av de tre årene telefonen har eksistert og litt om opprettelsen av lignende tiltak i andre deler av landet. Representanter for politi og sykehus bør også være til stede.”Forslaget ble oversendt sosialsjefen til utredning, og ble deretter behandlet i sosialstyret (sak87/80) 18.06.1980. Her ble det vedtatt å anbefale at Bærum kommune skulle gå inn for etablering av en krisetelefon som et prøveprosjekt over ett år. Det ble bevilget kr 130.000,-. Dette ble deretter vedtatt av kommunestyret. Den 4. mai 1981 ble driften av telefonen satt i gang i et lite kontor på Hennie Onstad eldresenter. Denne telefonen var åpen hver dag fra kl. 1900 – 0700. Telefonen ble betjent av frivillige vakter.
Rekrutteringen av disse vaktene skjedde gjennom annonser i dagspressen. Andre ble rekruttert gjennom bekjente som allerede var engasjert. Det var i overkant av 100 kvinner som tok på seg oppgaven med å drive Krisetelefonen, mange av disse ble senere medlemmer i Krisesenterorganisasjoner. Etter ca ett års drift av telefonen var det åpenbart at Bærum trengte et Krisesenter.
I den forbindelse ble det inngått en samarbeidsavtale med Asker kommune om drift av et felles krisesenter. I avtalen sto det bl.a at frivillige organisasjoner skulle drive og bemanne Krisesenteret og at Bærum kommune skulle være vertskommune. Finansieringen var et spleiselag mellom stat og kommune, hvor fordelingsnøkkelen var 50 prosent fra kommunene og 50 prosent fra staten. Senere ble det endret til 20 prosent fra kommunen og 80 prosent fra staten.
Du kan ikke stoppe vinden, men du kan bygge vindmøller!
Nederlandsk ordtak
Bærum kommune stilte en gammel bolig på Wøyen Gård i Bærum til disposisjon til et Krisesenter. Et omfattende oppussingarbeide ble satt i gang. Bærum kommunene, i samarbeid med mange frivillige (fra kvinnegruppen) gjorde en stor innsats for å få ferdigstilt boligen til åpningen 1.mars 1983. I første omgang skulle dette være en prøvedrift på et halvt år, men allerede etter 6 månders drift fortalte statistikken at det hadde bodd 41 kvinner og 33 barn på senteret. Behovet for et senter var dermed dokumentert og Krisesenteret ble offisielt åpnet 15.september 1983. Da Krisesenteret ble åpnet, var det allerede ansatt en dagarbeider (sosionom) i en hel stiling. Resten av døgnet ble senteret bemannet med to vakter fra Krisesenterorganisasjonen. Det viste seg snart at det var behov for flere ansatte på dagtid. Året etter ble det ansatt en førskolelærer i 50 prosent stilling, samt en 50 prosent stilling som dagarbeider.
Fra etableringen av Krisesenteret i 1983 og frem til 1994 var organisasjonsstrukturen flat. Alle prinsipielt viktige avgjørelser ble tatt på Allmøtet av medlemmene i organisasjonen. Allmøtet satte også ned ulike arbeidsgrupper som skulle ivareta ulike oppgaver knyttet til driften av Krisesenteret; personalgruppe, økonomigruppe, barnegruppe, etc. Denne organisasjonsstrukturen fungerte frem til 1994. Da ble Organisasjonens vedtekter endret, og det ble etablert et styre som skulle ivareta Krisesenterets arbeidsgiveransvar. Videre ble det ansatt en daglig leder og Krisesenteret (virksomheten) ble medlem av en arbeidsgiverorganisasjon. Dette styret fungerte frem til Stiftelsen ble etablert i 2001.
Samme år ble Krisesenterorganisasjonen lagt ned. En av grunnene til dette var at medlemmene i Organisasjonen ikke ville ta på seg oppgaven med å drifte en krisetelefon for menn. Dette var i strid med den ideologiske plattformen som sa at målgruppen for alt arbeidet i Organisasjonen skulle være kvinner og deres barn. Krisetelefonen for menn ble åpnet samme år som Stiftelsen ble etablert. Telefonen ble lite benyttet, og ble derfor lagt ned i 2007. I mars 2008 flyttet Krisesenteret inn i en moderne bolig på Hosle i Bærum. Denne boligen har økt kapasitet og fasiliteter tilpasset dagens standard. Fra 1. januar 2010 ble det et lovfestet ansvar for kommunene å sørge for et krisesentertilbud til alle innbyggerne i Norge.
Det innebærer at menn skal ha et likeverdig tilbud med kvinner. Krisesenteret i Asker og Bærum har fulgt dette opp og organisert et tilbud til menn. De har på lik linje med kvinner et tilbud om et midlertidig botilbud og råd og veileding.